Showkonserter i Festiviteten

Under ledelse av Ole Edvard Antonsen og Kjell Seim kjørte Ynglingen 10. og 11. mars to veldig godt mottatte konserter i Festiviteten sammen med Elisabeth Andreassen og Knut Marius Djupvik. 

Fra anmeldelsen i Tidens Krav:

Kjell Seim brukte bare sekunder på å fyre opp publikum.

Ole Edvard Antonsen, Kjell Seim og Bettan i muntert samspill.
Ole Edvard Antonsen, Kjell Seim og Bettan i muntert samspill.

Så tok festen av. For en festaften ble det virkelig i Festiviteten fredag kveld.

Med en selvbestaltet materialforvalter, vaktmester og ekstradirigent i Kjell Seims skikkelse, satt latteren løst. Både blant publikum og på scenen.

Fra Seim demonstrerte fysisk hvordan et tema med variasjoner kunne ta seg ut rent kroppslig, til vitsing og uhøytidelige karakteristikker av solistene. Og sånt blir det god stemning av. Virkelig god stemning.

Og etter en nasjonalromantisk innledning med Ole Edvard Antonsen som solist i «Ved Rondane», fikk han virkelig demonstrert hvordan kvadruppelstøtene hos en profesjonell trompetist låter. Et hoderystende publikum skjønte ingenting da Antonsen gjorde det umulige mulig i «Napoli». Fra rask, via veldig rask til hysterisk rask, som Kjell Seim karakteriserte opplevelsen.

Så kunne Stemmen med stor S entre scenen. Knut Marius Djupvik tok publikum med storm fra første låt av. Når Blues Brothers-låten «Everybody needs somebody» rullet ut over salen, var publikum solgt. Og hans versjon av «Hallelujah» fikk hårene til å reise seg. Av ren fryd.

Festaften: En musikalsk festaften med Ynglingen byr på ikke mindre enn et heltent korps, to dirigenter og tre solister. Og masse humor, både verbalt og musikalsk.
Festaften: En musikalsk festaften med Ynglingen byr på ikke mindre enn et heltent korps, to dirigenter og tre solister. Og masse humor, både verbalt og musikalsk.

Korpsmusikk

Om publikum var solgt, var også de tretti musikerne på scenen blitt varme. Idet scenen går fra blått til vårgrønt, er det tid for Bettan og hennes «Danse mot vår». Til henførte sukk i salen. Bettan klatrer like høyt som høyden på kveldens stiletthæler. Kanskje høyere.

– Ditta va kjekt, kvitterte hun da trampeklappen hadde lagt seg.

Og dermed var tida inne for kveldens første duett, hentet fra The Phantom of the opera.

– Ei av dei hottaste stemmane i Noreg. The Voice. Og sammen blir de Skjønnheten og the Voice, hevdet kveldens vaktmester.

En forrykende galopp går over i en slått, og navnet «Svimeslått» var ganske betegnende, for her fikk Ynglingen virkelig demonstrert teknikk og prøvd seg på rytmiske utfordringen. Originalskrevet korpsmusikk kan også høre hjemme i en festkonsert.

Spretne synkoper var det også flust av i «Garden party», mens det var den kjølige rolighet som tok over da vi fikk Antonsen sin egen komposisjon «Vidda». Naturopplevelsen som Antonsen fikk i et F16-fly over Finnmarksvidda ble godt ivaretatt av både korpset og solisten selv.

 

Forførte

Når så The Voice får synge finalenummeret sitt «Run» fra sangkonkurransen for tre år siden, der romsdalingen gikk til topps, bryter applausen ut igjen. Den overgås bare av responsen etter Bettans tolking av «Gabriellas sang».

– Denne sangen kom til meg i en vanskelig tid for ti år siden, og da trengte jeg den som aller mest, slik som nå, sa Bettan.

Festaftenen hadde passert to timer, men på ingen måte stive. Vi ville ha mer, og fikk svar på tiltale. Duetten «The Prayer» er udødeliggjort av Céline Dion og Andrea Bocelli. Denne kvelden fikk Knut Marius romantisere på italiensk, og Bettan lot seg forføre. Det gjorde publikum også.

En fullsatt Festiviteten ga seg ikke før vi fikk en smakebit fra musikalen Miss Saigon; «Last night of the world». Ynglingen hadde ikke spart på noe, men både vi og aktørene er enige om at det var vel anvendte kroner.

Lørdag kveld er det ny konsert.